| ISSUE # 6| MARCH 2005 |
| [ Print Version | Questions | English | Greek ] |
Teori har ingen høy status i samtidens radikale miljøer.(1) “Ikke vær for teoretisk!” synes å være en leveregel
for mange selverklærte radikalere i dag, som i stedet legger vekt på
aktivisme og protester. Ikke bare har mye av det som går for å være
venstreradikalt i dag sterke anti-teoretiske holdninger, men enkelte av de nye
sosiale bevegelsene går så langt som å framheve irrasjonalisme
som en dyd. Som en følge av dette har de sunket ned i en hengemyr av
pragmatisme, livstilsorienteringer og apolitiske holdninger. Alternativer til
denne intellektuelle degenereringen er sårt tiltrengt. Sosial-økologien
og dens kommunalisme utpeker seg i så måte med en koherent politisk
filosofi og en revolusjonær angrepsvinkel.(2)
Sosial-økologien vokste fram som et svar på forfallet til den tradisjonelle radikalismen, som utelukkende hadde vært basert på kampen mellom lønnsarbeid og kapital. Etter Den andre verdenskrig førte radikalt nye endringer i kapitalismen til at proletariatet krympet tallmessig. Samtidig førte suksessen til sosialdemokratiske partier i flere deler av den vestlige verden til at enkelte av de mest umiddelbare økonomiske og sosiale problemene som markedsøkonomien hadde skapt ble lindret, og førte til et nært samarbeid mellom fagforeninger og regjeringer som gjorde kapitalismen mer akseptabel. Til tross marxisters påstander ble det i de påfølgende årene stadig mer klart at arbeiderbevegelsen ikke utgjorde den hegemoniske kraften for sosial forandring.
Tidlig på sekstitallet utviklet det seg en ny radikalisme rundt nye stridsspørsmål som ble satt på dagsorden. Kvinneundertrykking og økologisk rasering, rasisme og fredsarbeid førte til sterke nye sosiale bevegelser, sammen med et vell av medborgerinitiativer – og ingen av disse kunne bli omfavnet av bevegelser som baserte seg på stridsspørsmål knyttet til fabrikken. Disse radikale tendensene hadde en stor påvirkning på folks holdninger. Men uheldigvis hadde disse bevegelsene store begrensninger og aktualiserte ikke sine potensialer til å bli virkelig frigjørende samfunnskrefter.
Faktisk forble de ofte fragmenterte, og ble ofte absorbert, på eklektisk vis, av den rådende kulturen. Dette resulterte i et oppkomme av “identitetspolitikk” samtidig som koherente radikale angrepsvinkler med krav om grunnleggene forandringer i samfunnets struktur forfalt. Flere kamper smeltet sammen med eksistensielle og likefremt personlige saker, noe som førte til at de avfeide mer dyptpløyende teoretisk arbeid og at deres organisasjoner fikk et sterkt enkeltsakspreg og antok ad hoc former. Denne utviklingen innen det som skulle bli kalt de “nye sosiale bevegelsene” ble forbundet med utviklingstrekk innenfor universitetene: Siden venstresiden ikke hadde lykkes i å skape et frigjørende og samarbeidsorientert samfunn svermet hundrevis av desillusjonerte radikalere inn til universitetene og startet et veritabelt akademisk korstog, i anti-totalitarianismens navn, mot det revolusjonære prosjektets objektivitet.(3)
I sin reaksjon mot de dogmatiske og autoritære trekkene til de etablerte arbeiderpartiene, som hadde ført til stalinistisk totalitarianisme i Øst og sosial konservatisme i Vest, stoppet ikke disse akademikerne med å kritisere vulgærmarxisme og autoritære organisasjonsformer. I navn av postmodernisme, etisk relativisme og “sosial dekonstruktivisme” antok deres motstand mot totalitarianisme paranoide former. Framskritt ble avfeid som en illusjon, utdanning ble beskrevet som autoritært, ideologi ble ansett for å være dogmatisk, og fornuften selv ble forkastet – alle disse kjennetegnene som definerer enhver meningsfull sosial teori. I det de trakk seg tilbake fra den offentlige sfæren og inn i universitetene hånte de selve de verdiene som hadde inspirert revolusjonære i mer enn halvannet århundre. I stedet for å omdefinere det revolusjonære prosjektet valgte disse forhenværende radikalerne å forkaste det fullstendig, og endte dermed opp med å i beste fall komme med ad hoc baserte kritikker av visse bestanddeler av det bestående samfunn.
Likefullt er det fortsatt nødvendig å endre de grunnleggende forbindelsene som formgir dette samfunnet. Ikke bare eksisterer fortsatt utbytting som det sosiale problem, men andre former for fremmedgjøring og undertrykking krever også vår oppmerksomhet, slik som tiltagende sentralisering, sosial homogenisering og det faktum at stadig større områder av vårt kulturelle liv gjøres om til handelsvarer. Økologiske imperativer gjør det også nødvendig for oss å ta et nytt blikk på samfunnets rolle i biosfæren. Disse ondene har sine dype røtter i sosiale dominasjonsstrukturer og da spesielt i det kapitalistiske økonomiske systemet. Dynamikken i markedsøkonomien og dens konkurransebaserte imperativer vil kontinuerlig høste profitt på bekostning av mennesker og miljøet. En revolusjonær sosial angrepsvinkel må åpenbart ta sikte på å avskaffe kapitalismen og sosiale hierarkier en gang for alle. Slike bestrebelser må overgå tradisjonelle former for sosialisme og anarkisme, og såvisst alt som går for å være “venstreorientert” eller “radikalt” i dag. Likefullt må vi opprettholde de beste karaktertrekkene til den tradisjonelle venstreradikalismen, slik som dens hengivenhet til fornuften, dens konstruktive utopianisme, dens klasseanalyse, og dens deltagelse i det offentlig liv – samtidig som vi utvider dem. Vi kan ikke tillate at vår politikk blir vilkårliggjort: Vi må snarere rotfeste den både ideologisk og historisk i radikal sosial teori og den revolusjonære tradisjon.
Sosial-økologien tok fatt i denne utfordringen og har gitt oss en koherent politisk filosofi. Denne angrepsvinkelen, som for første gang ble lansert i 1964 av den radikale amerikanske tenkeren Murray Bookchin, forente de frigjørende ideene til samfunnsorienterte anarkismen med økologiske stridsspørsmål, samtidig som den bibeholdt det beste i den marxistiske tradisjon, spesielt dens kritikk av kapitalismen.(4) Dets prosjekt for revolusjonære samfunnsforandringer tok form av en frihetlig kommunalisme. Skapelsen av et økologisk samfunn krever en storstilt desentralisering av samfunnslivet til en menneskelig skala og en overgang til økologiske produksjonsformer. Jamfør denne sosiale økologiske analysen er kapitalismen og staten essensielt sett hovedårsakene til dagens sosiale og økologiske kriser, og må tilintetgjøres, sammen med alle former for hierarki og undertrykking. Radikale aktivister må skape nye frigjørende sosiale forbindelser og institusjoner. Den fundamentale løsningen på våre sosiale og økologiske problemer er å myndiggjøre folk og skape et frihetlig sosialistisk samfunn.
Sosial-økologien førte til utviklingen av en kommunalistisk ideologi
– som fastholder denne grunnleggende analysen – og denne gir oss
en visjon om et rasjonelt økologisk samfunn så vel som et håndgripelig
rammeverk for en radikal sosial og politisk praksis. Kommunalismens politikk
definerer en streben etter å styrke og omstrukturere kommuner på
bekostning av den sentraliserte staten. Den tar sikte på å skape
og myndiggjøre folkeforsamlinger i kommunene og gjøre dem til
forum der alle medborgerne kollektivt kan delta i å skape sin egen framtid.
Disse folkeforsamlingene vil fatte beslutninger om alle viktige samfunnspørsmål,
som eksempelvis utdanning, forsvar, helse, produksjon og distribusjon. De demokratiske
kommunene vil forene seg og danne konføderasjoner – som er en form
for interregional organisering – der de enkelte medlemmene av de konføderale
rådene har bundet mandat, og kan kalles tilbake av sine respektive folkeforsamlinger.
Kommunalister gjør et klart skille mellom de demokratiske folkeforsamlingene
på den ene siden, som fatter alle politiske vedtak, og råd og komitteer
på den andre, som tar for seg alle administrative og koordinerende funksjoner.
Disse kommunale konføderasjonene må utfordre, konfrontere og, til
syvende og sist, erstatte staten og sentralisert makt som sådan. Videre
vil kommunalistene erstatte kapitalismen med en kommunalisert økonomi,
rettledet av prinsipper om fordeling og solidaritet. Demokratiserte kommuner
vil bli varsomt knyttet til sine naturlige omgivelser, ved hjelp av økologisk
teknologi og kunnskap, i forsøket på å skape en balanse mellom
by og land.
Til tross for at frihetlig kommunalisme har funnet sitt bevisste uttrykk i sosial-økologiske kretser de siste tredve årene har den likefullt dype røtter i sosiale kamper. Historisk sett er den kommunalistiske politikken rotfestet i den eldgamle striden mellom byers uavhengighet og statens imperialistiske ambisjoner. På den ene siden har fortidens medborgere kjempet for å bevare og utvide medborgerskapet og kommunale friheter, mens adeligsstanden, konger og keisere på sin side har slått kraftig ned på lokalt selvstyre og konføderasjon.(5) Dette spenningsforholdet har fra tid til annen eksplodert i blodige borgerkriger og revolusjonære oppstander, kanskje tydeligst i Den store franske revolusjon (1789–94), og i Pariserkommunen av 1871, der innbyggerne i Paris krevde at den franske staten skulle erstattes av en konføderasjon av kommuner.(6)
Mens postmodernismen og dens filosofiske og etiske relativisme har fokusert sin oppmerksomhet på den ideologiske legitimering av staus quo, lanserte sosial-økologene et troverdig alternativ for en gjenopprettelse av en radikal venstreside som kjemper for å forandre dette samfunnet på grunnleggende vis.(7) Ikke desto mindre er kommunalismen mer enn en frihetlig politisk teori og praksis. Man må utforske kommunalismen som en helhetlig politisk filosofi for fullt ut å forstå dens revolusjonære angrepsvinkel. Den omfatter ikke bare en frihetlig politikk og en ikke-hierarkisk samfunnsanalyse, men også en filosofi som gir kommunalismen dens utviklingsorienterte og etiske drivkraft – nærmere bestemt dialektisk naturalisme.
Dialektisk naturalisme er en måte å forstå samfunnet og naturens verden på ved å forklare dem som fenomener i utvikling.(8) I så måte er naturen sin egen evolusjon, akkurat som samfunnet er sin egen historie. Biologiske eller kulturelle fenomener kan ikke virkelig forklares kun ut i fra sin fiksérbarhet, sin form eller sin faktiske eksistens; de må kumulativt knyttes til sin fortid og sin framtid. En naturalistisk dialektikk må utforske deres potensialer og deres indre logikk, med sikte på å utlede (eller edusere) hva de bør bli dersom fornuften får råde. Det etiske “bør være”, som kan objektivt grunnfestes, må alltid veilede oss til å utfordre og korrigere tingenes tilstand, og til å føre oss hinsides den reformismen, pragmatismen og subjektivismen som fremmes av dagens radikalere. En slik dialektisk forståelse, med dens enorme etiske implikasjoner, er helt uunnværlig for å forklare kommunalismens politiske dimensjon.
For det første forankrer den dialektiske naturalismen kampen for et rasjonelt samfunn i menneskehetens lange og smertefulle utvikling i retning av mer ekspansive former for sosial samhandling og menneskelig subjektivitet. Mer spesifikt plasserer den denne kampen i kontekst av samfunnets potensialer for samarbeid, frihet og selvbevissthet. Siden historien ikke har vært en unilineær utvidelse avfrihet og selvbevissthet bør menneskeheten etterstrebe en bevisst utvikling av kooperative og frihetlige institusjoner som kan fremme dets egenutvikling.(9) Dermed er ikke et frihetlig sosialistisk samfunn et personlig valg eller en “innbilning” (noe enkelte sosial-økologer nylig har hevdet) men må anses for å være, etter grundige studier av menneskets kultur og sosiale institusjoner, for å være samfunssorganiseringen i sin mest rasjonelle form. Kommunalister betrakter det bestående samfunnet som irrasjonelt og leter etter det rasjonelle i menneskelig historie for å forsøke å forbedre den menneskelige tilstand, og gjenskape et balansert forhold mellom samfunnet og naturens verden. En slik dialektisk analyse negerer den øyensynlige “realiteten” til dagens globale statskapitalisme, såvel som den pragmatiske “realismen” til reformistiske politikere, lobbyister og aktivister, til fordel for virkeliggjøringen av menneskers potensialer for sosial frihet og rasjonalitet.(10)
For det andre er en dialektisk tilnærmelsesmåte nødvendig for å forstå det latente spenningsforholdet mellom staten og kommunen. Denne historiske konflikten er faktisk antagonistisk i sin essens, og en gjenopprettelse av lokalsamfunnslivet og kommunalt demokrati kan bare virkeliggjøres med statens tilintetgjørelse. I kontrast til kommunen, som potensielt og i sin fullendte form er et livskraftig direkte demokrati, er staten – som et sentralisert og profesjonalisert apparat basert på et sosialt monopol på vold – i kraft av sin egen indre logikk aldri demokratisk, men snarere totalitær, hvilket det siste århundret har vist oss. Fra tid til annen bryter dette latente spenningsforholdet mellom kommunen og staten ut i ødeleggende sosiale konflikter, men for det meste er dette en taus konflikt, der kommunale friheter stadig gir tapt for statens profesjonelle eliter. Vi kan ikke inngå noen kompromisser med staten i våre bestrebelser etter å skape et frihetlig og økologisk samfunn, fordi all makt som kommunene oppnår vil gå på bekostning av statsmakten og omvendt. Denne erkjennelsen er et av kommunalismens grunnleggende kjennetegn og definerer dens egentlige historiske rolle.
Til sist bringer kommunalistene denne dialektiske angrepsvinkelen over i sin aktivisme. Kommunalismen slår fast at konføderasjoner av demokratiske kommuner utgjør det insititusjonelle rammeverket til et rasjonelt og økologisk samfunn. Ved å blåse nytt liv inn i allmennhetens sfære ville radikale aktivister fått et enormt mye større virkefelt. Kommunalister må såvisst utvikle tydelige programmer for hvordan de gradvis kan virkeliggjøre denne visjonen. Den sosiale revolusjonen vi streber etter innebærer en lang og ujevn prosess. Varsomt utformede programmer er derfor essensielle og utgjør et dialektisk moment i vårt aktivistiske arbeid. Ved i siste instans å kreve en total omforming av samfunnet i tråd med frihetlige og egalitære retningslinjer hjelper våre programmatiske krav oss å handle som revolusjonære i reaksjonære perioder. Faktisk er kommunalistiske programmer bindeleddet mellom våre idealer og den realiteten vi lever i. Disse programmene gjør det mulig for oss å holde fast ved våre utopiske lengsler samtidig som vi engasjerer oss i praktisk politikk og aktivisme.
Dette kapitalistiske samfunnet tvinger kommunalister til å ta en rekke kompromissløse standpunkter, men likefullt må vi alle erkjenne at revolusjonære forandringer omfatter en modningsprosess. En sosial revolusjon vil ikke være resultatet av at noen knipser med fingrene eller kaster en brostein, spesielt ikke i dag, da det er lite sannsynlig at vi klarer å mobilisere store menneskemengder bak paroler om kommunalt demokrati og sosial revolusjon.(11) Den store franske revolusjon var selv resultatet av en lang sosial modningsprosess hos medborgerne i Paris, og ble bare mulig etter at Opplysningstidens filosofi og sosiale tanker hadde blitt spredd i nesten hundre år.
Dette betyr ikke at vi skal være nødt til å vente til befolkningen spontant reiser seg, eller begrense oss selv til kun å spre ideer. Kommunalismen fremmer en politikk som tar sikte på å mobilisere, utdanne og myndiggjøre folk gjennom å opprette folkeforsamlinger, og innføre en radikal sosial agenda.(12) I dette henseende vil den sosiale revolusjonen være den “siste kamp” som nedkjemper kapitalismen og staten en gang for alle. I den grad sosiale prosesser ikke er forutbestemte vil skapelsen av et rasjonelt samfunn måtte være en høyst bevisst bestrebelse av radikale aktivister: “Den faktiske verden er ikke rasjonell, men må bringes til fornuften.”(13) Radikalere må bringe et rasjonelt samfunn til sin virkeliggjøring ved hjelp av rasjonell innsikt og målbevisst vilje, og til dette er en dialektisk angrepsvinkel og organisert menneskelig virksomhet helt uunnværlig.
Karl Marx forsto tydelig dette ansvaret da han slo fast at vi ikke bare skulle forsøke å forstå verden, men også forandre den.(14) Kommunalistiske organisasjoner må utvikle programmer og dermed bringe sin filosofiske tilnærming opp fra samfunnsanalysen og over i politisk aktivisme. Programmatiske krav kan presentere radikale kommunalistiske ideer på en klar og konsis måte. Mer spesifikt må disse kravenespenne fra våre idealer om et framtidig samfunn til våre mest umiddelbare anliggender. I revolusjonær teori har stadiene i denne eskaleringen med rette blitt betegnet som maksimumskrav og minimumskrav, såvel som de nødvendige overgangskravene. Ideen om maksimumsprogrammer og minimumsprogrammer ble først bevisst utviklet av Den sosialistiske internasjonalen og den er fortsatt svært gyldig i dag. En programmatisk praksis bidra til at mange sosialistiske partier og radikale organisasjoner vokste og økte sin innflytelse, men dessverre førte deres begrensede forståelse av staten ikke til et sosialistisk samfunn, men snarere til deres gradvise degenerering og kooptasjon.
Kommunalister må bygge på en slik programmatisk tilnærming for å skape den best mulige revolusjonære praksis for vår tid. Det er åpenbart at kommunalister bør engasjere seg i den daglige sosiale kampen og delta i det daglige politiske liv. I dette henseende tilfører kommunalismen en ny dimensjon til den tradisjonelle anarkismen og sosialismen, fordi den gjenoppdager det politiske livet som en autentisk sfære for revolusjonær aktivitet. Engasjement og deltakelse behøver ikke å ta form av liberal reformisme dersom vi visualiserer våre langsiktige målsetninger ved å radikalisere alle våre krav i enhver fase av prosessen. Kommunalistiske krav må plassere umiddelbare kamper i kontekst av mer dyptgripende samfunnspørsmål og gjøre behovet for revolusjonære samfunnsforandringer mer presserende i folks bevissthet. Det finnes materielle, kulturelle og psykologiske behov som må tilgodeses før en revolusjon vil lykkes, og kommunalister arbeider for dette med sine programmer og aktiviteter.
Dialektikken i de kommunalistiske programmene ligger i deres utviklingsorienterte intensjon, i den radikale eskaleringen av krav. Under Den store franske revolusjon i 1789–94 kom det en bølge av nye revolusjonære institusjoner, og mange av dem ble – ironisk nok – skapt av monarkiet og nasjonalforsamlingen, men omformet av folket slik at de imøtekom deres tiltagende behov og demokratiske lengsler. For eksempel ble seksjonene i Paris konstruert ut av de distriktsbaserte valgforsamlingene som var opprettet av monarkiet for å velge representanter til Estates-General. Med opprettelsen og myndiggjøringen avdisse seksjonsforsamlingene, samtidig som de ble åpnet opp for de fattigste segmentene i samfunnet, samt at de valgte stor mengde komiteer som tok seg av ulike ansvarsområder, antok denne revolusjonen drastiske proporsjoner og truet endog selve den jakobinske staten.
Uheldigvis klarte de revolusjonære verken å bevare seksjonsdemokratiet eller selve revolusjonen, noe i stor grad skyldes deres mangel på organisering og det faktum at de ikke lykkes i å skape en koherent teori som kunne rettlede deres praksis. Revolusjonære i dag har ikke råd til å la hendelser blindt styre den sosiale revolusjonens kurs men må gjennom grundige studier lære av tidligere tiders revolusjoner, deres seire, nederlag og begrensninger. Kommunalismen forener frihetlige målsetninger med frihetlige midler, og radikale aktivister bør arbeide for å introdusere og gradvis utvikle revolusjonære institusjoner, såvel som å fostre en ny Opplysningstid. Forberedelser og organisering er helt avgjørende for det revolusjonære prosjektet og for overgangen til et frihetlig og økologisk samfunn. Radikalere bør bruke programmatiske formuleringer og presentasjoner som en nødvendig nøkkel til en slik overgang.
Likefullt må jeg vektlegge at kommunalistiske programmer ikke er ment å være en blåkopi for sosial omorganisering. Den utopiske dimensjonen av det revolusjonære prosjektet er nødvendig for å opprettholde visjonen om en rasjonell framtid. Framfor alt har vi en forpliktelse til å gjøre verden rasjonell, og det er intet program eller plan som noensinne kan bli et substitutt for denne dialektiske forståelsen. Snarere bidrar de til å komplettere denne med praktiske aksjoner og demokratiske organisasjonsformer.
En frigjørende politisk bevegelse må utlede potensialer i lokalsamfunn og kulturer, og disse momentene må fanges opp av deres programmer. Disse programmene må være fleksible og tilpasset lokale situasjoner, ved å ta for seg presserende behov gjennom å tilby radikale løsninger på umiddelbare problemer. Men til tross for at slike minimumskrav kan anvendes både lokalt og regionalt, er det visse maksimumskrav som er påkrevd dersom programmet skal forbli kommunalistisk, slik som avskaffelsen av alle former for hierarki og undertrykking, opprettelsen av kommunale konføderasjoner, og innføringen av et nytt system for moralsk økonomi. Kort fortalt vil kommunalister kjempe for disse kravene med intensjonen om til slutt å sprenge de begrensningene som kapitalismen og staten påtvinger oss, og virkeliggjøre et rasjonelt samfunn.
Innholdet i disse programmene kan utledes fra de frigjørende potensialene som ligger latent i lokale tradisjoner, institusjonelle strukturer, sosiale kamper, kulturelle trekk, og spesielt i menneskehistorien i sin helhet.(15) For å forenkle at disse virkeliggjøres må kommunalister gi disse programmene en koherent og velartikulert form. Nesten daglig dukker det opp stridsspørsmål som krever offentlig oppmerksomhet, slik som skolenedleggelser, forurensning av elveleier, rasistiske angrep på innvandringer eller byggingen av nok et kjøpesenter. Når slike stridsspørsmål dukker opp bør kommunalister ytre sine meninger overalt der de slipper til og knytte spesifikke saker til mer generelle spørsmål.
Ta for eksempel et samtidig sosialt problem som frontalangrepet på offentlige tjenester. I mange deler av den industrialiserte verden raserer den nyliberale kapitalismen nå de velferdsgodene som engang hjalp kapitalismen å overleve tidligere kriser. I Norge i dag blir offentlige tjenester gradvis ødelagt i privatiseringen og rasjonaliseringens navn, som om mennesker, lokalsamfunnsliv og kultur bare var produkter som kunne forkastes eller selges på markedet. Det er mange folk som tydelig forstår dette, men som synes det er vanskelig å motarbeide denne prosessen eller endog ytre sine meninger om den. Folkelig motstand mot denne politiske tendensen begrenser seg vanligvis til å arbeide innenfor kapitalismens rammeverk. I så henseende har kommunalister mye å tilby med sine ideer om kommunalisering, konføderalisme og opprettelsen av folkeforsamlinger. Man kan ta nesten et hvilket som helst sosialt eller økologisk problem, omformulere det via et kommunalistisk program, og dermed søke å rette folks oppmerksomhet mot årsakene til et problem og ikke bare dets virkninger.
I skarp kontrast til postmodernismen og poststrukturalismen fremmer kommunalismen et koherent sett av ideer som er sosialt relevante og tilpasset vår egen tid. Dens grunnleggende målsetning er å tilintetgjøre denne borgerlige samfunnsorden som utarmer samfunnet og ødelegger naturens verden. Venstresiden, som en gang var en veritabel sosial maktfaktor, har nå tapt terreng til fordel for et vell av individualistiske “innbilninger”, mystisisme, partikularistiske identiteter, eller personlige opprør. Kapitalismen og staten synes begge å være godt forskanset og trygge på seg selv, og det vil kreve et seriøst motsvar – til syvende og sist en målbevisst, velorganisert og virkelig politisk bevegelse – for å rokke ved dens grunnvoller. Disse institusjonene vil ikke forsvinne av seg selv, eller på grunn av endringer i vår personlige livsførsel eller velmente kommunitariske forsøk – et myndiggjort folk må styrte dem. Dette er ikke en lek, en akademisk øvelse eller en teatralsk akt, og radikale aktivister kan ikke klare seg uten den teoretiske, politiske og utprøvde praksisen som samfunnsforandringene innebærer – former for praksis som alle må være forent i et koherent sett med ideer.
Kommunalistiske programmer kan formuleres og presenteres på ulike vis,
men de avhenger i siste instans på utholdenheten og den langsiktige hengivenheten
til organisasjonene som fremmer disse kravene. Revolusjonære kommunalister
må bygge sterke organisasjoner som energisk vil uttrykke sine krav og
søke å spre økt samfunnsbevissthet, såvel som å
delta i omstruktureringen av kommunene. Alle land og alle regioner har sine
egne tradisjoner for folkelige styringsformer, samtidig som de deler universelle
potensialer for medborgerskap og sosial revolusjon. Mye avhenger av hvorvidt
revolusjonære er i stand til å benytte seg av disse mulighetene,
gjennom utdanning og myndiggjøring, for således å føre
menneskeheten over i et nytt historisk utviklingstrinn.
1. Denne artikkelen ble opprinnelig utgitt i Left Green Perspectives # 40 (Februar 1999). Denne utgaven er noe revidert. (Den ble skrevet et år før fremveksten av de verdensomspennende radikale protestene mot “globalisering”, symbolisert ved de store demonstrasjonene i Seattle november 1999, men har på ingen vis blitt mindre relevant.)
2. For å få en generell oversikt over sosial-økologi og kommunalistisk politikk bør leseren minimalt sett rådføre seg med Murray Bookchins Remaking Society: Pathways to a Green Future (Montreal: Black Rose Books, 1989), og Janet Biehl’s The Politics of Social Ecology: Libertarian Municipalism (Montreal: Black Rose Books, 1997).
3. Denne akademiske strømningen ble utbredt i Frankrike etter de mislykkede Mai-juni-hendelsene i Paris 1968.
4. Murray Bookchins “Ecology and Revolutionary Thought” ble først skrevet i 1964 og ble gjenutgitt i Post-Scarcity Anarchism (Montreal: Black Rose Books, 1986). Første gang begrepet “libertarian municipalism” ble brukt var i en lederartikkel av Anarchos-gruppen, “Spring Offensives and Summer Vacations,” Anarchos, nr. 4 (Juni 1972), også skrevet av Murray Bookchin.
5. For et gjenomgripende studium av det historiske og teoretiske grunnlaget for kommunalismens politikk, se Murray Bookchin, From Urbanization to Cities: Toward a New Politics of Citizenship (London: Cassell, 1995).
6. Både marxister og anarkister har trykket denne politiske arven til sitt bryst, men det er kun kommunalismen som har gitt kommunardene og deres “forsamlingsorienterte” tendens en varsom teoretisk, historisk og programmatisk betraktning.
7. Flere radikale teoretikere har forsøkt å grunnfeste kampen for en demokratisk politikk på “sosiale innbilninger” (Castoriadis) eller en “demokratisk relativisme” (Fotopoulos), men deres kategorier oppløses så altfor lett i postmodernismens subjektivistiske vilkårlighet, og de lykkes ikke i å forklare hvorfor vi burde velge visse “innbilninger” eller politiske angrepsvinkler framfor andre.
8. For å få en videre utdyping av den dialektiske naturalismen, se Murray Bookchin, The Philosophy of Social Ecology: Essays on Dialectical Naturalism (Montreal: Black Rose Books, rev. utg. 1995), såvel som Janet Biehl, “Dialectics in the Ethics of Social Ecology,” i Finding Our Way: Rethinking Ecofeminist Politics (Montreal: Black Rose Books, 1991). Bookchins Re-enchanting Humanity (London: Cassell, 1995) gir disse filosofiske ideene et historisk rotfeste.
9. For en diskusjon om skillet mellom våre menneskelige potensialer for å skape et frihetlig samfunn og våre kapasiteter til å bygge totalitære regimer, se “History, Civilization and Progress” i Bookchin, Philosophy of Social Ecology, s. 159–161.
10. Det skillet som Hegel gjorde i Science of Logic mellom “realitet” (Realitaet) og “virkelighet” (Wirklichkeit) er helt grunnleggende for hva vi betrakter som det “virkelige”.
11. Den siste tidens protester i Seattle, Praha og Genova har så avgjort vært massemobiliseringer, men de har hatt et veldig vagt innhold, og – i stedet for å produsere en moden form for politisk kreativitet – har begrenset seg til kun å være protester. Kampen for et rasjonelt samfunn må utgjøre en prosess for folkeopplysning og radikal organisering.
12. Folkeforsamlingene vil selv utgjøre høyst passende institusjoner for å presentere og kjempe for våre programmatiske krav. (De vil såvisst være arenaer for klassekamp, spesielt siden krav om å avskaffe utbytting er en avgjørende bestanddel i en kommunalistisk handlingsplan.)
13. Herbert Marcuse, Reason and Revolution: Hegel and the Rise of Social Theory (Boston: Beacon Press, 1941), s. 156, kursiv i originalen.
14. “Filosofene har bare fortolket verden på ulike måter: Poenget er likefullt å forandre den.” Karl Marx, Theses on Feuerbach, i The Marx-Engels Reader, red. Robert C. Tucker (New York and London: W.W. Norton & Co., 1972), s. 145.
15. Se Dan Chodorkoff, “Social Ecology and Community Development,” i Society and Nature, vol. 1, nr. 1 (1992); og Janet Biehls “The Revolutionary Potential of the Municipality,” foredrag holdt på en internasjonal konferanse om kommunalistisk politikk i Plainfield, Vermont, 1999 (upublisert manuskript); og i særdeleshet Murray Bookchins “The New Municipal Agenda,” s. 201–245, i From Urbanization to Cities.