Teser om sosial-økologi
og dyp-økologi

Av Janet Biehl

Helt siden debatten mellom sosial-økologi og dyp-økologi brøt ut sommeren 1987, har forskjellige enkeltpersoner tatt på seg å forsøke å forsone de to tilnærmelsesmåtene, og skape det de mener er en høyere syntese. Sosial-økologien og dyp-økologien er uansett uforenlige, av flere grunnleggende årsaker. Seg imellom varierer dyp-økologer like mye som innholdet i deres tilnærmelsesmåter, noe som ofte gjør selve dyp-økologien selvmotsigende og formløs. Ikke desto mindre kan man, ved å basere seg på verkene til dens fremste teoretikere, identifisere de grunnleggende områdene der den ikke kommer overens med sosial-økologien.

I

Sosial-økologien hevder at idéen om å dominere naturen er et resultat av dominasjon mennesker imellom, og ikke omvendt. Det betyr at årsakene til den økologiske krisa i aller høyeste grad er av en grunnleggende sosial natur. Det er selve den historiske framveksten av hierarkier, klasser, stater og, til syvende og sist, markedsøkonomien og kapitalismen som er de sosiale kreftene som både ideologisk og materielt har frambrakt dagens plyndring av biosfæren.

Derimot finner dyp-økologien den økologiske krisas røtter i trossystemer, enten det nå gjelder religioner eller filosofier. Spesielt identifiserer dyp-økologer gamle religioner fra det nære østen, inkludert de mesopotamiske og jødiske; Kristendommen; og det vitenskapelige verdenssynet med en fostring av et tenkesett som søker å “ dominere naturen.” Det er ved å “stille dypere spørsmål”, som Arne Næss sier det, at man kan finne disse røttene. Av en eller annen grunn forviser de således de sosiale årsakene til den økologiske krisa til kategorien “overflatisk.”

II

Sosial-økologien ser naturens verden som en prosess - og ikke bare som en hvilken som helst prosess, men som en utvikling mot økt kompleksitet og subjektivitet. Denne utviklinga var ikke forutbestemt fra begynnelsen og behøvde ikke å finne sted, men ved å skue tilbake kan vi ikke unngå å se den økende kompleksteten og utvklinga av økende subjektivitet som naturens evolusjon har frambrakt. Med framveksten av menneskene har biologisk evolusjonære prosesser (første natur) fortsatt i og blitt oversteget av sosiale og kulturelle evolusjonære prosesser (andre natur). Til forskjell fra sosiobiologien, som reduserer det sosiale til det biologiske, legger sosial-økologien vekt på nyansene mellom første og andre natur: Andre natur vokste ut av første natur. Likevel er skillet mellom menneskelig og ikke-menneskelig natur reellt og uttrykkelig.

Dyp-økologien, derimot, ser på abstrakt vis første natur som en “kosmisk enhet”, noe som har slående likhetstrekk med de livsfjerne begrepene som er vanlige i asiatiske religioner. I konkrete termer ser dyp-økologien på første natur som en “villmark”, et begrep som per definisjon i all hovedsak betyr naturen forstått som atskilt fra mennesker og derfor “vill.” Begge disse forestillingene kjennetegnes ved sin statiske karakter, prega av en antipati mot sivilisasjonen. (Av og til kaster dyp-økologer på en strategisk måte lys over utviklinga av store dyr, som et logisk påskudd på utvidelsen av villmarksområder.) Dyp-økologer vektlegger en ugradert, ikke-evolusjonær sammenheng mellom menneskelig og ikke-menneskelig natur, så sterkt at den ikke makter å skille mellom dyr som tilpasser seg og mennesker som innfører nyvinninger.

III

Sosial-økologien søker å reintegrere menneskelig sosial utvikling i biologisk utvikling, og menneskesamfunn i økosamfunn, og slik skape et rasjonelt og økologisk samfunn. Et blott biologisk nærvær av et stort antall mennesker avgjør ikke hva slags samfunn de vil skape. Til og med store antall mennesker er i stand til å skape samfunn langs linjer som ikke bare er ikke-ødeleggende for første natur, men som faktisk utvider denne. En følsom kombinasjon av økoteknikk og eksisterende former for teknologi utgjør ved varsomt bruk det teknologiske grunnlaget for et samfunn uten materiell nød, og tilbyr mennesker fritid til å ta hånd om sine sosiale, politiske og økonomiske anliggender langs rasjonelle retningslinjer, og fostre og gjenopprette den økologiske kompleksiteten i første natur.

Dyp-økologien, på den annen side, søker ikke å integrere mennesker med første natur. Den ser på det blotte biologiske nærværet av mennesker i ethvert stort antall som iboende skadelig for første natur, og av og til betrakter de endog de grunnleggende behov for menneskelig opprettholdelse som skadelige. I stedet forsøker dyp-økologien å bevare og utvide villmarksområder, og dermed stenge mennesker ute fra stadig større land- og skogområder. “Matauk-jordbruk”, skriver George Sessions, “som ødelegger regnskogen kan ikke betegnes som langsiktig økonomisk framskritt for de fattige. Den voldsomme overbefolkningen i land i Den tredje verden krever at flesteparten av de fattige må leve i urbane områder i nær framtid.” Av ytterste nødvendighet for dyp-økologien er en omfattende og potensielt sett hensynsløs nedtrapping av den menneskelige befolkningen - faktisk er befolkningsreduksjon kalt dyp-økologiens “lakmus-test.” Ved å maksimere villmark og redusere menneskelig befolkning, ser noen dyp-økologer til og med på jordbruk som sådan med misbilligelse. Dette er syn som med rette har ført til at dyp-økologien har blitt anklaga for å være misantropisk.

IV

Sosial-økologien hevder frimodig at mennesker potensielt sett er den mest avanserte livsform som naturens evolusjon har skapt, når det gjelder avgjørende henseender som intelligens, moralsk kapasitet og ferdigheter - noe som på ingen måte gir mennesker rett til tøylesløst å ødelegge første natur. I et rasjonelt samfunn kan faktisk mennesker representere naturens selvbevissthet. Det er helt klart en del av deres evolusjonære egenart å gripe inn i naturens verden; det som ikke er avgjort er hvorvidt det inngrepet er økologisk tjenlig eller skadelig, et problem som avgjøres av hvilket samfunn de skaper.

Dyp-økologien anser derimot menneske-sentrering eller antroposentrisme som et fatalt vedheng som er felles for trossystemer som har framkalt den økologiske krisa. Den fremmer istedet et begrep om biosentrisme eller “økosentrisme”, som tillegger menneskelige og ikke-menneskelige livsformer, og endig økosystemer lik iboende moralsk verdi. Den ser på forskjellige framtredende kapasiteter hos bestemte skapninger som “ferdigheter” av lik verdi som menneskelige kapasiteter. Ved å fatte beslutninger om hvorvidt mennesker skal engasjere seg i potensielt økologisk skadelige prosjekter, framholder dyp-økologien livsformers “vitale behov” opp mot menneskers “ikke-vitale behov.” Hvilke behov som er vitale, forblir udefinert. Ved å påkalle Aldo Leopolds “land etikk” motsetter dyp-økologien seg menneskelig inngripen i første natur og framstår ofte med synet på menneskelig inngrep som destruktive i seg selv. Likevel, i den grad dyp-økologene appellerer til mennesker om å endre atferd i lys av den økologiske krisa, anerkjenner den stilltiende at menneskers atferd spiller en avgjørende rolle. Derfor er dyp-økologien iboende selvmotsigende.

V

Samtidig som sosial-økologien legger stor vekt på behovet for en økologisk følsomhet, ja, faktisk en etikk som baserer seg på komplementaritet, påstår den at det å gi seg i kast med den økologiske krisa krever engasjement i sosial og politisk aktivitet for å konfrontere og, til syvende og sist, eliminere dens objektive sosiale årsaker: kapitalismen, sosialt hierarki og nasjonalstaten. Sosial-økologiens politiske dimensjon, den frihetlige kommunalismen, er et program for å etablere direkte ansikt-til-ansikt demokratier som konfødereres inn i en todelt makt som kan konfrontere disse kreftene. Dermed viderefører sosial-økologien ånden fra opplysningstida og den revolusjonære tradisjon.

Dyp-økologien legger derimot overveldende stor vekt på subjektive faktorer. Ved å bli utleda fra subjektivister som Lynn White Jr., ber den folk om å utvikle en kvasi-mystisk “økologisk bevissthet” der de vil føle seg som en del av naturens verden, som et “Jeg i Jeg’et”. Dyp-økologer tilnærmer seg denne bevisstheten gjennom høyst personalistiske filosofier eller “økosofier” som er utleda fra en eklektisk blanding av alternative verdensanskuelser: indiansk, buddhistisk, taoistisk, hedensk og “steinaldersk”. Uavhengig av hvorvidt slike syn er korrekt forstått eller, i noen tilfeller, i det hele tatt mulig å forstå for folk i dag, deler de et felles innslag av gradvis nedsenkning i en større “enhet” som, i sin helhet, har mer verdi enn det enkelte menneske. Når det gjelder handling er dyp-økologien diskret og understreker betraktning framfor innblanding, for på den måten å oppnå en forståelse av det angivelige fraværet av skillelinjer mellom menneskelig bevissthet og den “kosmiske enheten.” Noen dyp-økologer fjerner uttrykkelig moralske imperativer fra denne “økologiske bevisstheten.” Til tross for at en dyp-økolog hevder at oppnåelsen av “økologisk bevissthet” vil fostre politisk aktivisme, uttrykker dyp-økologien en avsky mot det meste av politisk aktivisme, på grunnlag av at det som sådan er antroposentrisk. Unntaket er da naturfredning og forslitte liberale forsøk på å innskrenke raseringa av villmark. Deltagelse i politiske bevegelser er imidlertid av verdi i den grad det bidrar til personlig omforming. Som oftest anmoder dyp-økologer folk om å forandre livsstil slik at de reduserer forbruket sitt.

VI

Sosial-økologien hevder at en av menneskers utprega egenskaper, deres kapasitet til å resonnere på et høyt begrepsmessig nivå, gir dem muligheten til å potensielt forstå naturlige prosesser og potensielt organisere samfunnet langs økologiske og rasjonelle retningslinjer. Selv om den kritiserer den allestedsnærværende fordringa fra en “middel-mål” rasjonalisme, som historisk sett har gjort om menneskelige og ikke-menneskelige fenomener til instrumenter, fremmer den en dialektisk fornuft som egner seg til å forstå menneskenes sosiale og naturlige evolusjonære prosesser. Den legemliggjør selve denne forpliktelsen overfor fornuften ved å framholde og framvise sammenheng i sosial tankegang.

Dyp-økologien, derimot, nedvurderer og forbanner fornuften som et vedheng til den antroposentriske verdensanskuelsen som har skapt den økologiske krisa. Som et alternativ fremmer dyp-økologien intuisjon som en likeverdig eller endog overlegen form for erkjennelse. Gjennom intuisjon hevder dyp-økologene at sammenhengen mellom det menneskelige jeg og den “kosmiske enhet” kan bli oppfattet og verdsatt. Som en intuitiv tilnærmelsesmåte er dyp-økologien gjenstand for farene representert ved tidligere anti-rasjonelle og intuitive verdensanskuelser som, overført til den politiske arenaen, produserte antihumanistiske bevegelser og til og med folkemord. Dyp-økologien, i kraft av sin egen formløshet, gjør seg selv tilgjengelig til benyttelse av enhver del av dagens sosiale hierarki, avhengig av hvordan behov er definert. Det skyldes faktisk ikke tilfeldigheter at enkelte av dyp-økologiens teoretikere er tilhengere av Heideggers “senere” verker, hvis grunnleggende forutsetninger er sosialt og intellektuelt reaksjonære.

Oversatt av Eirik Eiglad